(1895 - 1952)
12. oktober 2019 kl. 16:00
Galleri Athéne
TRIO IDIVA
Marieke Bettman, fiolin
Tine Johnsgaard, cello
Line Løvland Øfstaas, klaver
Henriette var halvt jødisk, enebarn og vokste opp i et musikalsk miljø. Hennes far, Henri Bosmans (1856-1896) hadde vært hovedsolist på Cello i det nyetablerte Concertgebouw Orchestra. Han døde da hun var bare en baby. Hennes mor, en pianolærer ved konservartoriet i Amsterdam, ga Henriette hennes første pian0leksjoner. I en alder av 17 år besto hun sin endelige pianoeksamen ved Maatschappij tot Bevordering der Toonkunst (Society for the Advancement of Music). Hun studerte musikkteori og komposisjon med Jan Willem Kersbergen, senere etterfulgt av komposisjonstimer med Willem Pijper, som tilfeldigvis var hennes nabo.
Som kvinnelig komponist oppnådde hun mindre anerkjennelse i Nederland, bortsett fra hos kolleger og venner. Cellisten Marix Loevensohn fremførte ofte hennes Poème for cello og orkester, mens Louis Zimmermann, konsertmester ved the Concertgebouw Orchestra, urfremførte konsertstykket for fiolin og orkester i 1935, dirigert av Willem Mengelberg. Hennes internasjonale gjennombrudd begynte i 1938, da fiolinisten Willem Noske spilte dette verket, som var fullt av «orientalske stemninger», i Praha og Paris. Innblandingen fra nazistene i kulturlivet var tydelig fra et tidlig tidspunkt. I 1933 publiserte the Maandblad voor Hedendaagsche Muziek (Monthly Magazine for Contemporary Music) en artikkel kalt «Terror i Tyskland». I april 1939 rapporterte aviser at musikk fra jødiske komponister var bannlyst i Italia. Paradoksalt blomstret Bosmans karriere som pianist, fordi mange fremmede solister ikke kunne eller ikke våget å reise til Nederland. I oktober 1939 skulle den franske pianisten Jacques Février spille i Groningen, men pga. den franske mobiliseringen måtte han avlyse. Bosmans tok da over begge konsertene hans. Den samme måneden overtok hun også for Myra Hess, som måtte avlyse sin konsert med Haag-filharmonien pga. de internasjonale tilstandene.
Forfatteren Simon Carmiggelt skrev i Ieder kent ze (Everyone knows them) at Bosmans og andre musikere i årevis måtte leve av huskonserter, men at de i det minste var fri til å gå sine egne veier igjen. Umiddelbart etter frigjøringen komponerte og orkestrerte Bosmans to sanger: Gebed og Daar komen de Canadezen (Prayer and Here come the Canadians), som begge ble dedisert til sopranen Jo Vincent. I et fullsatt Concertgebouw den 9. og 10. juni feiret Jo Vincent og Bosmans den nederlandske frigjøringen med Here come the Canadians. Denne sangen nøt stor popularitet, med mange oppføringer. Den 3. november 1945, ble Lead, kindly light urfremført av Jo Vincent med Amsterdam Concertgebouw Orchestra, dirigert av Sir Adrian Boult.
Etter krigen innledet Bosmans en ny kreativ periode, inspirert av mezzo-sopranen Noémie Perugia. Av de 25 sangene hun skrev, influert bl.a. av Debussy, Ravel og Poulenc, dediserte hun 11 sanger til Perugia. Bosmans hyppige bruke av parlando fremhever teksten. Spesielt uttrykksfulle er sangene som er satt til Paul Forts dikt om avskjed og død. I juni 1951 ble Henriette Bosmans utnevnt til ridder i the Royal Order of Orange Nassau.
Kilde: https://www.forbiddenmusicregained.org/search/composer/id/100018)
